”Begrepet «forhandlingsbarna» er uttrykk for et moderne syn på barn innenfor familien, der barn på demokratisk vis blir hørt på og tatt hensyn til.” (Stortingsmelding 39)
Dagens barn og unge er vant til å få delta i avgjørelser, både små og store valg som omhandler dem. Mange lærere kan oppfatte dette som problematisk, siden elevene vil ha medbestemmelse i forhold til hvordan undervisningen og skolehverdagen foregår. Kan det være at disse lærerne er redde for å ”miste kontrollen”? Jeg tror vi ofte kan være for bekymret for at elevene ikke gjør det de egentlig skal, dersom vi gir dem for frie tøyler. Vi vet jo at elevene gjerne sitter på facebook og alt mulig annet når de har tilgang på datamaskiner og internett på skolen, men hvordan kan vi forsikre oss om at elevene får læringsutbytte av disse timene?
Jeg tror egentlig at elever som ikke er vant til å få jobbe med digitale verktøy, det er de elevene som sluntrer mest unna det arbeidet de egentlig skal gjøre, og heller bruker de få mulighetene de har til å få gjøre noe annet enn skolearbeid når de først får sjansen. Jeg tror elevene som har integrert digitale verktøy i alle fag vil etter hvert bli mer målrettet og effektive i det de gjør når de har tilgang på internett. Kanskje de trenger en periode hvor de sniker seg unna og er litt ukontrollerbare før de gradvis ”går lei” og begynner å konsentrere seg om det de skal?
”I dag ansees ikke lenger barns sosialisering som passiv læring av voksnes kunnskap. Deres gradvise inntog i samfunnet foregår som en aktiv prosess der både barn og voksne deltar og lærer av hverandre.” (Stortingsmelding 39) Dette synet på læring innebærer at vi ikke tenker at de voksne har all kunnskapen som skal overføres til barna – vi tenker at barna må delta aktivt og komme med innspill for å utvikle ny kunnskap. Dette vil jeg si gjelder når vi snakker om arbeidsmetoder også, jeg er helt sikker på at elevene våre kan se nye, gode muligheter som kanskje læreren ikke tenker over.
Slik jeg kan se det, så er det positivt at elevene engasjerer seg. Vi har såklart noen elever i skolen som vil protestere bare for å gjøre opprør, men jeg synes vi må tenke litt over forslagene elevene kommer med før vi avviser dem. Kanskje vi kan lære noen nye måter å tenke på dersom vi lar elevene slippe til?
___________________________________________________________________________
Kilde:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/regpubl/stmeld/2001-2002/stmeld-nr-39-2001-2002-/2/3.html?id=470913
Ein skal ikkje snakke til elevane, men med elevane. Det er viktig å møte elevane der dei er og vere positive til det dei kan. I undervisninga må ein ha fokus på å bygge ei bru mellom læraren og elevane, og fungere som eit støttande stillas (jamfør Bruner). Dette er element som ein også må ha i baktankane, med arbeidet med den digitale kompetanse som grunnleggande ferdigheit. I innlegget seier du at kanskje enkelte lærarar er redde for å «miste kontrollen.» Eg trur at dersom ein er positive til elevane sine innspel og inn i mellom godtek «å miste kontrollen» vil ein i mange tilfelle vere med på å skape lærande situasjonar der både eleven og læraren får eit eigarskap til den nye kunnskapen. I arbeidet med digital kompetanse som grunnleggande ferdigheit, må ein vere realistisk og godta at enkelte elevar har kunnskapar innanfor dette.
SvarSlett